Møt Mastewal fra LINs mentorprogram

Mastewal er utdannet lege fra Etiopia og har et sterkt ønske om å jobbe som lege i Norge. Gjennom LINs mentorprogram har hun jobbet målrettet for å bruke kompetansen sin i det norske helsevesenet. Her deler hun sin historie.

Hvorfor ønsket du å bli lege?

Å bli lege har vært en barndomsdrøm. Jeg var 12 år gammel da moren min ble syk og ble innlagt på sykehus. På den tiden var jeg veldig frustrert og følte meg hjelpeløs. Jeg var redd, men heldigvis var det mange sykepleiere og leger som tok godt vare på henne. Det inspirerte meg til å bli lege. Jeg ønsker å kunne hjelpe andre i samme situasjon. Det er spennende å være lege, og det er givende å jobbe i dette yrket.

Hva motiverte deg til å jobbe som lege også i Norge?

Jeg har syv års grunnutdanning som lege og tre års spesialistutdanning i indremedisin fra Etiopia. Etter å ha brukt store deler av livet mitt på medisin, er det vanskelig for meg å se for meg et liv uten å være lege. Yrket er en viktig del av identiteten min.

Da jeg kom til Norge, oppdaget jeg at helsevesenet her har flere ressurser, bedre tilgang til medisiner og mer moderne teknologi. Jeg opplever også at de faglige utviklingsmulighetene er svært interessante.

Hva har du gjort for å nå målet ditt om å bli lege i Norge?

Først søkte jeg Helsedirektoratet om autorisasjon. Siden utdanningen min er fra et land utenfor Europa, stilles det tilleggskrav, blant annet til norsknivå og praksis. Derfor startet jeg med å lære språket.

Jeg begynte på Helsfyr voksenopplæring og deltok på brobyggerkurs hos LIN. I tillegg har jeg gått på språkkafé og vært frivillig for å få mer språktrening. Det er viktig å lære norsk før man søker praksisplass. Jeg tok norskprøven og besto nivå B2.

Videre har jeg hospitert ved ulike sykehus og helsehus, og jeg har jobbet som sommervikar. Det siste som har skjedd, er at jeg har fått praksisplass ved nevrologisk avdeling på Ahus, hvor jeg trives veldig godt.

Hva har vært vanskelig på veien, og hva har hjulpet deg?

Språket har vært den største utfordringen, fordi jeg aldri hadde hørt norsk før jeg kom til Norge. Det er ikke lett å lære et nytt språk som voksen, og jeg har studert veldig hardt. Mannen min har hjulpet meg med å finne informasjon, veiledet meg underveis, og vi har øvd sammen hjemme.

En annen utfordring var at jeg ble gravid kort tid etter at jeg kom til Norge. Da er det ikke lett å få gjort alt man ønsker, spesielt når helsen og energien varierer. Været var også en utfordring, så mye kom på én gang. Likevel har jeg prøvd å komme meg ut og snakke med folk hver dag. Jeg har deltatt mye på språkkafé, og det har vært til stor hjelp.

Etter fødselen deltok jeg i ulike aktiviteter og frivillige organisasjoner, hvor jeg møtte andre foreldre fra ulike land. Der fikk jeg mange tips og råd om Norge. Vi snakket om ulike temaer på tvers av kulturer, noe som bidro til økt kulturforståelse.

Jeg kom også i kontakt med en lege gjennom en venn av mannen min. Dette ble inngangsbilletten til praksisplass ved et helsehus i Oslo. Der fikk jeg muligheten til å praktisere yrket mitt samtidig som jeg forbedret norsken min. Etter hvert begynte jeg å jobbe mer selvstendig og fikk en vikarstilling som lege. Ikke minst er jeg takknemlig for støtten jeg har fått fra venner og familie. Grunnet autorisasjonskravene måtte jeg nå prioritere praksisplasser på sykehus.

Hvordan har det vært å ha en mentor?

Det har betydd veldig mye å ha en mentor. Jeg ble matchet med en lege, noe som var viktig for å få riktig og pålitelig informasjon fra en som kjenner systemet godt. I starten var jeg redd for å ta kontakt med leger for å spørre om praksisplass.

Mentoren min har lært meg hvordan jeg kan skrive mer presist og kort, på en mer «norsk» måte. Vi har jobbet med CV-en min og forbedret ordbruken for å styrke helhetsinntrykket.

Jeg var heldig, for da jeg kom til Norge kjente jeg ingen som jobbet som lege. Nettverk betyr mye, og mentoren min har hjulpet meg enormt. Jeg håper mentorprogrammet fortsetter, for det er mange som trenger slik støtte. Jeg er svært takknemlig.

Er det noe du skulle ønske at du visste tidligere?

Før jeg kom til Norge, fikk jeg høre at ting kom til å ta tid. I starten trodde jeg ikke helt på det, men etter hvert forsto jeg at det stemmer. Ting tar tid i Norge. For eksempel kan det ta lang tid å få lisens og autorisasjon, og saksbehandlingen er ofte lang. Man må ha tålmodighet.

Språket er det aller viktigste – det er nøkkelen til alt. Hvis man ikke snakker norsk, kan man ikke kommunisere med pasienter. Det er også viktig å lære om norsk arbeidskultur.

Jeg skulle også ønske at jeg visste tidligere at man ikke bare lærer språket gjennom skole og voksenopplæring. Man lærer mest ved å komme seg ut, ta initiativ, kommunisere og bli kjent med nordmenn. Frivillig arbeid gir store muligheter til å møte andre, utveksle erfaringer og øve på norsk.

Hvilke råd har du til andre innvandrere som vil bruke kompetansen sin i norsk arbeidsliv?

Det er frustrerende å sitte hjemme uten å få brukt fagkompetansen sin. Det er viktig å komme seg ut og være blant folk. Spør om praksisplass på sykehus, sykehjem og helsehus. Man kan også spørre om å få hospitere eller observere uten lønn.

Uten slik erfaring er det vanskelig å få jobb, fordi arbeidsgivere forventer kjennskap til norsk praksis. For meg betydde to måneder i praksis svært mye, og det førte senere til sommerjobb.

Mitt siste råd er å fortsette å lære norsk og ikke være redd for å be om hjelp når man trenger det.