Innspill til sivilsamfunnets rolle i integreringsarbeid

IngarSørensen-4.jpg

Deltakere på «Brobygger»-kurset høsten 2020. Deltakerne sto på stand og delte ut smitteråd, spesialsydde munnbind fra LIN og informerte om gratis hjelpetilbud for sårbare. Foran fra venstre: Bijaya Kumari Devi, Aruna Jaganathan og Ingvild Kallevik. Bak fra venstre: Malak Ghabash, Balbir Kaur, Rabia Musavi, Sadia Ashraf, Radhia Sahbi, Jamila Zia, Aimen Mustafa og Rania Mahtaj. Foto: Ingar Sørensen

Integrering skjer i flere faser. Hver av disse fasene krever ulike tilnærminger. Nye landsmenns første møte med integreringstiltak skjer gjennom introduksjonsprogrammet. I denne første fasen spiller frivillige organisasjoner en viktig avlastende rolle. Frivillige innvandrerorganisasjoner som Likestilling, Inkludering og Nettverk (LIN) innehar ressurser som blant annet norskkurs, arbeidstreningskurs, mentorordninger og karriereveieldning. Det er viktig at det opprettes rutiner for utvidet samarbeid mellom offentlige virksomheter og frivilligheten. Disse rutinene må nedfelles i offentlige dokumenter og bli en del av kommunenes verktøykasser.

 

Et eksempel er regjeringens integreringspakke. Pakken var et svar på at koronapandemien har gjort det enda vanskeligere for innvandrere og flyktninger å få jobb. Etter by- og regionforskningsinstituttet NIBR sin første evaluering av pakken pekte statsråd Guri Melby på at det var forbedringspotensialet, blant annet i hvordan kommunene og fylkeskommunene organiserer karriereveiledning. Evalueringen viste at majoriteten av kommunene kun har tilbudt dette til noen i målgruppen. Dette er et eksempel på tiltak som allerede finnes ute blant organisasjoner som LIN, gratis og åpent for alle. I en slik pakke bør det være et tydelig krav om at instanser i kommuner, som NAV, bør se til frivillige organisasjoner for å finne supplement til egne tjenester, og opprette samarbeid som kan øke kvaliteten av tilbudene. Kommunene må løfte blikket og buke de ressursene som finnes lokalt. Det er viktig at ansvar mellom det offentlige og frivilligheten fordeles slik at tilbud ikke overlapper, men utfyller hverandre. Frivillige innvandrerorganisasjoner setter brukermedvirkning høyt, og kan gi individuell tilpasning og oppfølgning der det statlige hjelpeapparat ikke har kapasitet. Dette fordrer også at staten viser tillit til minoritetsorganisasjonenes tilbud og kompetanse.   

  

NIBR sin evaluering viser også at det er få som har kartlagt behovet for tilbud som karriereveiledning. Rutiner for jevnlig dialog med sivilsamfunnet kan også bedre staten og kommunenes kartlegging av behov. Sivilsamfunnet sitter på den daglige og tillitsfulle kontakten med målgruppen. Dette er verdifull innsikt som er nødvendig for å utarbeide effektive tiltak. For organisasjoner som LIN er det en sentral del av våre tilbud å trygge våre deltakere på det norske velferdssystemet, og informere om hvilke rettigheter og tilbud de har krav på. Her bidrar også samarbeidspartnere fra både det offentlige og frivilligheten. Vi opplever at deltakere som kommer til oss, til tross for å ha gjennomført introduksjonsprogrammet, mangler tillit og kunnskap om det norske samfunn. Et gjensidig og tettere samarbeid mellom forvaltning og frivillighet kan derfor øke omdømme og tilliten for begge parter.   

  

Neste integreringsfase er hverdagsintegrering. Integreringen i denne fasen handler om å bli aktive samfunnsborgere gjennom for eksempel jobb eller frivillige verv. Frivillige innvandrerorganisasjoner er nøkkelen til å lykkes i denne fasen. En stor del av LIN sine brukere er i denne fasen. De har fullført introduksjonsprogrammet, bodd i Norge en stund, men blir ikke inkludert i samfunnet og står uten arbeid. Uten et nettverk hvor de får praktisert norskkunnskaper stagnerer ferdighetene, i likhet med motivasjonen. LIN så et behov for et nettverk for denne gruppen, og utarbeidet kurs deretter. Et eksempel er "Brobygger"-kurset som kombinerer møteplasser og nettverk med kompetanseheving. En del av kursløpet er at deltakerne selv skal delta i offentlige fora, og videreformidle sin kunnskap til sine miljøer. Nettverket de så sårt trenger i denne fasen bidrar til at norskkunnskaper opprettholdes, samtidig som det øker samfunnsdeltakelse og muligheter på arbeidsmarkedet. Viktigheten av nettverk for å sysselsette innvandrere ble også nylig nevnt i Sysselsettingsutvalgets utredninger. Frivillige innvandrerorganisasjoner bidrar også med møteplasser hvor storsamfunnet og flerkulturelle minoriteter møtes. Dette er viktige arenaer for dialogarbeid som motarbeider diskriminering og rasisme. Slike tillitsfulle, uformelle arenaer kan ikke erstattes med tiltak som introduksjonsprogrammet.   

  

All ovennevnt verdiskaping som skjer i innvandrerorganisasjoner, fordrer stabile rammevilkår. Nylig viste en rapport fra Frivillighet Norge at minoritetsorganisasjoner er en viktig del av mangfoldet i frivilligheten, men faller noen ganger utenfor rammevilkår for sektoren. Per i dag er midler som utlyses til innvandrerorganisasjoner ofte prosjektsøknader over en kortere tidsperiode med mindre beløp. Dette gir en uheldig signaleffekt om at myndighetene mangler tillit til minoritetsorganisasjonene. Det gir også høy grad av økonomisk usikkerhet og ustabilitet for drift av organisasjonene. I tillegg påvirker det brukerne negativt, som er avhengig av nettverket og oppfølgingen fra organisasjonene. Dette er mennesker i sårbare situasjoner som fortjener trygge rammer.   

  

Koronapandemien har vist hvor viktig sivilsamfunnet er, særlig for sårbare grupper. Det har også vist at det må være rom for at organisasjoner skal kunne snu seg raskt og endre tilbud basert på behovene i samfunnet. Dette taler for friere midler som baserer seg på driftstilskudd fremfor prosjekttilskudd. Ikke minst vil midler over flere år gi mer kontinuitet og rom for utvikling og bedre tilbud som er tilpasset brukerne. Dagens vilkår fører også til at organisasjoner må bruke mye interne ressurser på søknadsskriving og rapportering. Dette er tidkrevende arbeid som heller bør brukes på kompetanse- og prosjektutvikling samt kontakt med brukere. Søknadsprosesser må bli mindre byråkratiske og tilpasses slik at også mindre organisasjoner med få eller ingen ansatte, og begrensede norskkunnskaper, skal kunne søke. Ofte konkurrerer mindre organisasjoner med alt fra større lokale organisasjoner til internasjonale humanitære organisasjoner. Uten kompetanse innen søknadsskriving har ikke mindre organisasjoner kjangs. Dette er synd da de kan sitte på unik innsikt og kontakt med målgruppen, og dermed være et solid bindeledd mellom innvandrere og det offentlige. Stabile rammebetingelser vil også gjøre det enklere å opprettholde faste supplerende tilbud som forvaltningen kan benytte seg av. 

Vil du lese flere nyheter fra oss?