Møte med departementene om fattigdom og psykisk helse

Her kan du lese LIN sitt innlegg til departementene: 

Nå, etter ett år med pandemi ser vi at avstanden mellom fattig og rik har blitt større. Det viser blant annet Sysselsettingsutvalgets utredninger, som statsråden fikk overlevert i vinter. Mens koronasmitten går ned, øker arbeidsledigheten. Det samme gjør forskjellene i samfunnet. Enkelte grupper skiller seg ut som ekstra sårbare, blant annet innvandrere, som har tre ganger så høy ledighet som den øvrige befolkningen.

Koronakrisen har også bidratt til et mer konkurransetungt arbeidsmarked med høyere krav til lese-, skrive- og IKT-ferdigheter. Digitalisering og det grønne skiftet endrer arbeidshverdagen, og jobber vil forsvinne. Korona har bidratt til at disse endringene kom raskere enn vi trodde. I møte med dette har regjeringen etterlyst behov for mer opplæring. Dermed stiller lavere utdannede innvandrere med lave norskkunnskaper og digitale ferdigheter enda svakere enn før. Dette har LIN-bruker Akaliya følt på kroppen. Hun er fra Sri Lanka og kom til Norge i 2008. Hun har ikke høyere utdanning, men har fullført norskkurs og jobbet flere år som barnehageassistent. Etter korona får hun ikke lenger jobb, og både lommeboka og psyken får gjennomgå. Hvordan skal de som ikke fikk jobb før korona konkurrere på et enda tøffere arbeidsmarked? I tillegg har digitale tilbud gjort hjelpen mindre tilgjengelig for mange.

LIN tilbyr gratis støttesamtaler med psykologfaglig rådgiver med flerkulturell kompetanse. Det siste året er det registrert flere psykiske plager som følge av isolasjonen under korona, men det antas også at det er flere tilfeller av negativ sosial kontroll og vold i nære relasjoner. Dette underbygger rapporter fra Politiet. Under pandemien har særlig kvinner og innvandrere i mindre grad enn ellers, oppsøkt krisesentrene. Frivilligheten har mulighet til å nå ut til denne gruppen med det viktige budskapet om at hvis du ikke er trygg i ditt eget hjem, gjelder ikke rådet om å holde seg hjemme - og at det finnes hjelp. Dette er et budskap blant andre Bufdir har fremmet på bakgrunn av bekymring for om det kan være økt vold og stress i samfunnet som følge av pandemien. Dessverre har kanskje dette kommet for sent for mange.

Rapporter fra FHI finner at nettopp innvandrere i større grad sliter med psykiske lidelser generelt sammenlignet med den øvrige befolkningen. Ofte er disse psykiske plagene med i bagasjen fra vanskelige og traumatiske forhold i hjemlandet, eller en følge av lav økonomi og langvarig arbeidsledighet. Jo lenger du står utenfor arbeidslivet, jo dårligere blir din psykiske og fysiske helse. En isolert hverdag uten et sosialt nettverk er også en faktor som spiller inn. Likevel er det færre innvandrere som kontakter helsevesenet og ber om hjelp til sine psykiske plager. Basert på brukerinnsikt mener vi dette har flere grunner.

For det første er det mange nye landsmenn som ikke har kunnskap om hva psykiske lidelser som depresjon og angst er. De går med plagene i årevis uten å vite at de kan få hjelp. De som skjønner at de trenger hjelp, vet ikke hva eller hvor de kan få det. Noen kommer fra land som ikke har et statlig hjelpeapparat. Andre har dårlige første møter med staten Norge og mangler tillit. Slike dårlige første møter er ofte en følge av lite flerkulturell helsekompetanse. Temaer som psykisk helse er tabubelagt i mange kulturer, og dette må helsevesenet ta hensyn til. Videre er veien til psykolog-hjelp i Norge lang. Den skiller seg ut fra andre land da det krever stor grad av selvstendighet. Du må selv finne en psykolog. Dette er vanskelig når du A) ikke vet at du har en diagnose, eller B) ikke kan språket. Igjen viser dette en mangel på flerkulturell forståelse i norsk psykisk helsehjelp.

Som syk betyr det enormt mye å bli møtt med forståelse, og kanskje til og med på eget morsmål. Vi ser også en stor verdi i og ha tilgjengelige lavterskeltilbud for psykisk hjelp, hvor vi når ut til sårbare grupper gjennom blant annet oppsøkende arbeid før det er for sent. Denne viktige flerkulturelle forståelsen mangler i det offentlige hjelpeapparatet i dag. Vi erfarer også at brukerne har lavere terskel for å ta kontakt med oss enn med kommune eller stat. Dette viser at sivilsamfunnet har en viktig rolle i å hjelpe sårbare og fattige grupper med psykisk helse. Frivillige lavterskeltilbud rettet mot psykisk helse må styrkes. Det må også bli bedre samarbeid mellom frivillige og offentlige tjenester. Dette underbygges også av regjeringens oppnevnte ekspertutvalg som fikk i oppgave å se på nordmenns psykiske helse under pandemien. Deres konklusjon er klar. De mener frivillige lavterskeltilbud rettet mot psykisk helse må styrkes. De peker også på et annet viktig tiltak som må ligge til grunn – nemlig bedre samarbeid mellom frivillige og offentlige tjenester.

I denne forbindelse vil vi komme med et forslag til statsråden. Vi mener det bør ansettes helsesykepleiere med flerkulturell kompetanse i voksenopplæringen. Det er viktig å kartlegge etter at eleven har fullført sin språkopplæring. En slik kartlegging bør avdekke skrive- og lesevansker, men også psykososiale helsefaktorer som kan påvirke evnen til å tilegne seg språk på normert tid eller kvalifisere seg til arbeid. Voksenopplæringen bør ha en skolehelsetjeneste lik den man har i øvrige skoler. Helsesykepleiere eller minoritetsrådgivere kan fange opp alt fra negativ sosial kontroll, vold i hjemmet til andre psykiske plager. En slik fagperson vil fungere som en viktig samtale- og støttepartner for elever som sliter med å få gjennomført sin opplæring og komme ut i arbeid. Det fremstår som et paradoks at slike tjenester ikke tilbys i voksenopplæringen i dag. Dette håper vi at departementene som er her i dag, kan ta videre med andre relevante beslutningstakere i Kunnskapsdepartementet.

Videre er det viktig å kombinere arbeidsrettede tiltak med helsetilbud. Dette anbefales også av Norsk psykologforening som sier at risikoen for varig uførhet øker med tiden en står utenfor arbeidslivet, og at arbeidsdeltagelse kan ha en sterk positiv effekt når det gjelder depressive plager og mental helse. Arbeidsrettede tiltak som mentorordninger må flyttes tilbake til tilskuddsordninger for frivilligheten, forvaltet av direktorater som Avdir, Nav og IMDi. Frivilligheten har mye ressurser, og kan kombinere en viktig arena for kvalifisering, nettverksbygging og språkopplæring med flerkulturell forståelse, støttesamtaler og personlig oppfølging. Dette vil også gagne AS Norge, da frivillighetens ressurser koster mindre. Mer tilskudd og mer stabile rammebetingelser for frivillighetens tilbud vil også bidra til bedre kvalitet og mer kunnskap. Dette er altså en investering med stor verdi. Arbeidsrettede tiltak i regi av sivilsamfunnet må også i større grad inkluderes i regjeringens Inkluderingsdugnad.

Oppsummert har brukerorganisasjoner myr ressurser, og bør i større grad brukes som et trygt første møte for de som sliter. Ved å se arbeidsrettede tiltak i sammenheng med psykisk helse kan vi fange opp de som sliter og for eksempel møter på diskriminering i søken etter arbeid. Slik kan vi hjelpe og behandle de som trenger det, og styrke deres selvfølelse, og ikke minst øke dere sjanser til å komme ut i arbeid.